lørdag 11. mars 2017

Ett døgn siden jeg kjørte bil

Max og jeg dro ut døren i 9-tiden fredag morgen for å rekke trening med to venninner. Max koste seg på barnepassen, mens jeg hadde en god og sosial økt. Energien boblet som vanlig etter trening, og jeg var klar for å reise hjem, legge en trøtt liten 1åring, for så å ordne klart til dagens selskap. Kjæresten hadde nemlig bursdag, og vi hadde invitert nærmeste familie på middag. 


Jeg knipset et bilde av Max i garderoben på treningssenteret, før vi satte oss i bilen og kjørte hjemover. Været strålte, veiene var tørre og vårfølelsen hang i lufta. Skikkelig deilig! Opp en slakk bakke, gjennom en sving - her bremser jeg alltid ned. Spesielt på denne tiden av året. Det er overraskelsesmomentet på vei hjem, der det som regel alltid er glatt. Nå var det såpeglatt. Denne gangen mistet jeg kontrollen. Bilen sklei over i motsatt kjørefelt og sekunder senere smalt det. Jeg hadde truffet møtende bil. Sekundene som føltes så lange. Nå smeller det, tenkte jeg. Den ene armen opp foran ansiktet i ren refleks. Lyden fra airbagen som overdøvet lyden fra selve kollisjonen. Hjertet som føltes ut som det stoppet i noen sekunder - før jeg løp ut, rundt bilen og løftet Max tett inntil kroppen min. Han hadde det bra - da hadde jeg det bra. Hele kroppen min skalv. Mannen jeg kræsjet med kom gående. Han var uskadet han også, heldigvis. 

Like etterpå kom politi, sykebil og brannvesen. Varslingssystemet i bilen min hadde meldt fra til alarmsentralen. Jeg kjempet med å holde tårene tilbake. Jeg har tenkt på det så mange ganger før. Hva om - hva hvis. Hva hvis man plutselig mister kontrollen over bilen, kommer over i motsatt kjørefelt og treffer en annen bil. Forferdelig. Nå hadde det skjedd - og det kunne gått så mye verre. Bilen var ødelagt. Kanskje blir den helt vraka? Jeg vet ikke. Den var ukjørbar og ble hentet av Falken. Alt det praktiske surret gjennom hodet mitt, men så kom Nicklas kjørende, og hvisket inn i øret mitt at alt ordner seg og at jeg ikke skal tenke noe på det. En person som løfter ansvar og bekymringer fra skuldrene mine mens jeg selv står der i krisemodus. Ambulansepersonellet spurte flere ganger om jeg hadde vondt noe sted. Nei, det går bra, sa jeg. En stund etter kom smertene. I bekkenet, armen, skulderen, nakken, hodet.. Jeg ble kjørt til Ski sykehus for en sjekk. Nakkesleng, hevelser i skulder, nakke og bekken, men kun muskulært. Max ble undersøkt. Han var helt fin fysisk. Han smilte og lo. Det så ut som han hadde det fint psykisk også. Mor kunne puste igjen. Og gråte. 

Det gikk bra. Det gikk så bra som det kunne gått. Men i dag er tankekjøret i gang. Hva hvis de andre barna hadde vært i bilen? Hva hvis Mia hadde sittet i setet sitt der det smalt mest? Hva hvis noe sånt skjer igjen? Hva hvis jeg ikke tør å kjøre bil igjen...? Alle sier til meg at jeg må sette meg foran rattet med én gang. Nicklas stoppet bilen i stad og nærmeste tvang meg til å kjøre. Barna satt i baksetet, og jeg nektet. Vi får ta det i morgen. I morgen uten barn. Det er så skremmende hvor fort det kan skje. Hvor fort man kan miste kontrollen i trafikken. Jeg har alltid følt meg så trygg bak rattet. Nå føles det plutselig annerledes. Kroppen er nok i krisemodus enda. Nakken er stiv og verker. Smertene sprer seg nedover ryggen og setter seg i bekkenet. Hodet gjør vondt og følelsene er utapå kroppen. Jeg ser for meg øyeblikket rett før det smalt igjen og igjen. Men det gikk bra. Takk og lov. Det gikk bra. 

Tenk så mange det ikke går bra for. 

4 kommentarer:

Eva Ottesen sa...

Så godt og høre alt "gikk bra" ❤ som du sier, det kunne gått så mye værre �� Men lytt til Nicklas, kom deg bak rattet igjen så fort som mulig! Jeg har selv i en hesteulykke for mange år siden og det endte så ille at jeg endte i koma.. det tok mange måneder før jeg kom tilbake og da var det et sant mareritt og sette seg i vogna igjen. Jeg klarte det ikke, det tok mange år... så det er viktig og komme seg fort tilbake igjen, lykke til ❤

Véronique sa...

Godt å høre at det gikk bra med deg og Max. Du må nok sette deg bak rattet igjen og kjøre. Klem!

Marie sa...

Ufattelig ekkelt å oppleve det, så godt at det gikk så bra med alle!
Og så fin kjæreste som fokuserer på det viktigste :)

Marthe sa...

Så trist, og samtidig så godt å lese! Du skriver så utrolig levende, og fordi jeg har vært i en bilulykke selv - forsterker det lesingen vanvittig. Så utrolig fantastisk at alt gikk bra, med både deg og den lille. Tilfeldighetene gjorde det til at jeg ikke hadde barn i bilen da jeg kræsjet, og jeg kan bare forestille meg de sekundene hvor man innser at dette går galt, til det går galt og til man får den gode lille kroppen inntil seg - uskadd. Jeg har endt med å bli utrolig redd og skvetten på vinterføre, og sliter fortsatt med nakkevondt. Husk at du får dekket blant annet behandling av forsikringsselskapet ved personskade!! Du er så klok, og så flink til å lytte til kroppen. Jeg er helt sikker på at du vet hvordan du lese best. Husk at kroppen har vært utfor et stort traume, og det er vanlig å føle seg urolig etter at adrenalinet har pumpet i kroppen. Stort hjerte til deg!