tirsdag 14. mars 2017

Fem dager senere


Nå er det fem dager siden bilulykken, og jeg har utfordret komfortsonen min og kjørt bil både alene og med barna i baksetet. Her jeg bor er jeg helt avhengig av bil, og i går hadde jeg legetime på én kant av Tomter, mens behandling hos osteopat ventet på andre kanten av Tomter. Da var det bare å sette seg i bilen og kjøre. Jeg har hatt lappen i snart 12 år, og aldri vært involvert i noen ulykker heldigvis. Selvom jeg var redd tryggheten min bak rattet forsvant helt på fredag, er jeg glad jeg fulgte alles råd om å kjøre bil såpass raskt igjen. Jeg har ikke akkurat et behov for å råne rundt, men det er jo ganske praktisk med bil for å komme seg fra A til Å. At jeg dog har mer respekt for konsekvensene i trafikken nå er sikkert, og det er aldri feil. Jeg har alltid vært glad i å kjøre bil og jeg har alltid vært glad i å tråkke på gassen. Dette har selvsagt roet seg betraktelig etter jeg ble eldre, men dårlig tid i trafikken er definitivt et helt ferdig kapittel nå. Jeg kjørte rolig på fredag, men jeg vil kjøre enda roligere fremover.

For hver dag som har gått, så har nakkesmertene blitt verre. I går var jeg hos en osteopat som forsiktig behandlet ryggen og nakken min. Han våget så vidt å ta på nakken, i og med at jeg har vært i en bilulykke og ikke tatt røntgen enda, men det lille han gjorde merket jeg godt. Smertene jeg hadde i går kveld, natt og på formiddagen har jeg aldri før kjent maken til. Jeg har hatt mye vondt i nakken i mitt snart 30 år lange liv, men smertene var nå så intense at jeg var ikke-fungerende. Jeg hadde mer enn nok med å bære mitt eget hodet. Etter å ha fulgt samtlige råd om å hvile, så føler jeg meg litt bedre. Jeg har tilbrakt de siste 20 timene i senga. I dag har jeg gått til barnehagen og hentet Mia, og selvom det ikke er mye aktivitet så var det utrolig godt å klare det i dag etter smertene jeg har hatt det siste døgnet. I morgen må Nicklas tilbake i jobb igjen (kjempegøy å starte med fravær etter 9 måneder med permisjon), og Max og jeg skal klare oss alene. Jeg er veldig spent på hvordan det blir, men jeg får bare ha fokus på han og meg, så får absolutt alt annet vente. Det er meldt skikkelig vårvær, så en gåtur kan være deilig. Jeg har avtalt en trilledate med en mamma i barnehagen som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med :)

Jeg har jo ikke tid til sånne ting som dette. Hvem har vel det? Ingen ønsker å være syke, ha smerter eller være sengeliggende. Jeg får bare trøste meg med at dette er forbigående, og at jeg ellers er frisk og rask. Hell i uhell hadde jeg også :) Vi sees plutselig. Nå er det middagstid!

Ingen kommentarer: