søndag 19. mars 2017

If you´re lucky enough to be different - don´t ever change

Dagens gjesteblogger er Mari Louise Kåsin som i dag er en av lederne i mitt team - en hardtarbeidende, hjemmekjær, dedikert tobarnsmamma.

En forsommer kveld i Mai var det nok for min del. Jeg ga opp. Jeg resignerte. Jeg var dritforbanna. Forbanna for at jeg hadde brukt begge permisjonene mine til å grue meg til å dra tilbake på jobb. Forbanna for at jeg ikke hadde en jobb jeg gleda meg til å dra tilbake til. Forbanna for at jeg sliter med angst for ungene mine, og får totalt panikk når dem er borte fra meg. Forbanna for at samfunnet vårt er så på kjøret som det kan gå an. Hvem i all verden er det som skal klare å sjonglere livet som småbarnsmamma, i full jobb og alt det andre som kreves av oss - samtidig som vi skal være lykkelige? Hvertfall ikke jeg. Og ikke søren om jeg gadd å ha det sånn!

Å være lykkelig er en merkelig greie. Fra den første dagen som mamma har jeg vært lykkelig. Sommerfugler i magen. Hver dag. Jeg er en positiv person, og jeg er en problemløser. Jeg dveler ikke ved små ting, men ser det store bildet. Jeg lever. Jeg har to fantastiske barn. Jeg kan få flere hvis jeg vil. Jeg bor på et fantastisk sted - et sommerparadis om sommeren og et vinterparadis om vinteren. Jeg er sterk. Jeg er selvstendig. Og jeg er omsorgsfull. Lista over ting jeg ikke er er selvsagt mye lengre, men hvorfor skal man fokusere på den? Jeg velger å fokusere på det som er bra. Det jeg har. Fremfor det jeg skulle ønske jeg hadde. 

En forsommerkveld i Mai tok jeg et valg. Et valg om å kvitte meg med alt jeg var forbanna på. Kvitte meg med angst, med jobb og med å være misfornøyd. Livet blir ikke bedre av å klage, så man kan like gjerne droppe det med en gang. Monica kom inn i mitt liv på dette tidspunktet. Helt uten å kjenne hverandre fra før av, dukket hun opp som en slags søster jeg ikke visste jeg hadde. Et speilbilde av meg selv, på så mange måter. Jeg tror absolutt på skjebnen. At noen ting er forutbestemt for oss. Men jeg tror også på menneskets fornuft. Vår evne til å ta valg som er gode for oss. Til å ta ansvar for oss selv, og for vår egen lykke. Kanskje var det skjebnen som ville ha det til at jeg skulle få denne dama inn i livet mitt, men det var min egen fornuft som tok tak i det og gjorde noe ut av det. 


Jeg har jobba siden jeg var 14 år. Jeg har betalt alle klærne mine selv siden da, billappen og alt annet. Jeg trenger å tjene mine egne penger. Så da jeg endelig hadde resignert, og funnet ut at jeg ikke ville dra tilbake på jobb, så måtte jeg finne en jobb som kunne gjøres hjemmefra. Forever Living Products. Dette aloe vera-selskapet som hjelper alskens mennesker med alskens helseproblemer. Selv hadde jeg brukt Propolis siden jeg var 17 år. Med en kranglete hud er jeg helt avhengig av produkter som hjelper - og som lindrer. Propolis har vært redningen for meg. Den har vært med meg gjennom fødsler, barselperioder, gjennom skolegang, gjennom ulike jobber - og gjennom hele mitt voksne liv. Så produktene var det selvsagt ikke noe å tvile på. Men kunne jeg greie å selge dem videre? Selvsagt. Selvsagt kunne jeg greie å fortelle andre om mine erfaringer med produktene. Det er ikke å være en selger. Det er å være en anbefaler - og det kunne jeg selvsagt klare. Jeg måtte klare det. Jeg hadde to måneder igjen av permisjonen med minstemann, og å dra tilbake på jobb var uaktuelt. Hadde jeg fortsatt i den miserable, klage-greia så hadde jeg blitt sjuk.

Noen ganger i livet så møter man mennesker som utgjør en stor forskjell i livet vårt. Om det er en kjæreste, et nytt barn, en ny venn eller kollega. Monica ble for meg en sånn person. Takket være hennes veiledning har jeg bygget opp en business fra bunnen av. Fra å stå med to tomme, håpløse hender, til å lede et team på over 50 mennesker - og igjen få veilede dem til suksess.

Så - tusen takk, Monica, for at du har gjort meg til den lederen jeg ønsker å være. Du er et forbilde for så mange, og en enorm inspirasjon. 

If you´re lucky enough to be different - don´t ever change :)

Ingen kommentarer: