mandag 13. mars 2017

Tanker i natten


Klokken er fire på natta, og jeg har ligget våken i nesten to timer. Jeg våknet på grunn av smerter i øvre del av ryggen og trengte smertestillende. Det er ikke ofte. Etter det har jeg ikke klart å sovne igjen. Jeg kjenner på en urolighet i kroppen jeg ikke er vant til å kjenne på. Denne uroligheten får meg igjen til å stresse over hverdagslige ting. Alt som må gjøres. Alt jeg må huske på. Og så uteblir søvnen...

Når jeg er stressa, lei meg, nervøs - da er humor løsningen for meg. Jeg roer meg ned når jeg ser at de rundt meg ler. På fredag brukte jeg også humor. Der jeg sto i grøftekanten og bysset på min lille godklump med en ødelagt bil som sto lettere henslengt midt i veien. Det er lettere å fortrenge tanker og følelser hvis man ler. Er dere ikke enige? Mannen jeg kræsjet med ordnet praktiske ting som å sette fram varseltrekantene. Vi har flere rom i bagasjerommet vårt, og i det første rommet lå ikke varseltrekanten, men et flagg. Jeg kom med spøker om at jeg hadde ingen rød trekant, men vi kunne jo flagge.. Da brannmennene var på plass dro jeg noen vitser om at det var samboeren sin bursdag, og at dette var årets bursdagsgave. Det er jo ikke engang morsomt, men de lo. Galgenhumor må man ha innimellom. Jeg sto med solbriller på, i møte med så mange hjelpsomme mennesker, og det som gikk gjennom hodet mitt flere ganger var at jeg ikke skulle gråte. Å vise seg sårbar er det verste jeg vet, for da føler jeg at jeg mister kontrollen. Det vil ikke si at jeg aldri gråter foran andre, langt derifra, for jeg er et skikkelig følelsesmenneske - men jeg prøver å la være så langt det lar seg gjøre. Så fort jeg satte meg inn i ambulansen og var borte fra alle menneskene på utsiden av bilen, lot jeg tårene renne. Da kom en politibetjent, som også er pappaen til venninnen til Mia, for å si noe til meg. Jeg husker ikke hva han sa. Jeg husker bare at jeg ikke ville at han skulle se meg gråte. Han spurte om det gikk bra med meg. Jeg nikket. Det gjorde jo det. Sånn egentlig. På en måte. Det føltes både trygt og rart å ha et kjent fjes å forholde seg til i denne situasjonen.

Han ga beskjed til Nicklas om at det var vanlig å oppleve mareritt, kaldsvetting o.l. etter en slik hendelse. Det har jeg heldigvis ikke opplevd, men Max har hatt et par veldig urolige netter. Når Mia var 1 år og pratet i fulle setninger gikk det opp for meg hvor mye 1åringer faktisk forstår, men som de aller fleste ikke klarer å sette ord på. Jeg skal derfor ikke undervurdere situasjonen i forhold til han. Heldigvis virker det som han føler seg like trygg som før når vi kjører bil, og det er fint. Du vet når du holder på å sovne, og plutselig får følelsen av at du faller, og skvetter til? Det opplevde jeg flere ganger fredag kveld. Jeg falt ikke. Jeg kræsjet. Jeg har heldigvis ikke opplevd det igjen etterpå, så ting går i hvertfall rette vei, og jeg tipper jeg er meg selv igjen om få dager. Natten har også vært bedre for Max. Han sover godt, og det er jo et godt tegn.

Jeg hadde aldri i verden trodd at dette kunne påvirke meg som det har gjort. For det gikk jo så bra. Så bra som det kunne gått når uhellet først var ute. Men det er ingen tvil om at det har satt en ordentlig stuck i meg. Jeg har kjørt bil igjen da. På eget initiativ, etter oppfordring fra ca alle, på samme vei som jeg kjørte på fredag. Uten barn i bilen riktig nok, men det gikk veldig fint. Jeg kjente et sug i magen når jeg møtte første møtende bil. En reaksjon jeg også ble overrasket over, men etter det gikk resten av turen bra.

Nå må jeg sove. Barna våkner jo om få timer og en ny uke er i gang. Nicklas har fri hver mandag, og det kjenner jeg er godt. Jeg skal få tak i en som kan behandle denne kroppen litt, og så skal jeg trene. Ikke styrke, men gå. Vondtene slipper taket når jeg er i bevegelse. Det verste er å ligge stille, som jeg gjør her i senga. Jeg avslutter her, men vil benytte anledningen til å ønske dere en god morgen og en god mandag :)

Ingen kommentarer: