onsdag 15. mars 2017

Unntakstilstand i heimen


Vi har hatt det ganske fint vi, Nicklas og jeg. Vår familie på fem. Vi har hatt tid og frihet til å prioritere oss. Nå er Nicklas tilbake i arbeid, og da kliner vi til med en bilulykke og topper det hele med to syke unger som ikke sover en dritt på natta. Hvis dere lurer, så ligger jeg nå med en snart 4 år gammel fot i rumpa, mens jeg hører 1 åringen grine og hoste om hverandre på naborommet med selskap fra pappaen sin. Klokka er 03:36 på natta. 

Den dårlige samvittigheten. Alle som har barn og en arbeidsgiver har vel fått kjenne på den? Det kan jeg love deg Nicklas får kjenne på i disse dager. Han har alle rettigheter på sin side, og kan uten problem bli hjemme, på grunn av:
1. Barnepasser er syk og ikke i stand til å ta vare på barnet (barnepasser = meg).
2. Han har syke barn.

Blir han hjemme? Nei, ikke i dag. Han drar på jobb, selvom hjertet hans sier at han burde være hjemme. Det sier forøvrig hans kommende kone også. Samtidig forstår jeg han. Det er et helvete å føle seg dratt mellom jobb og privat. Det er et helvete å ha konstant dårlig samvittighet fordi man ikke føler man strekker til. Det burde ikke være slik. Familie burde alltid komme i første rekke. Det er jo ikke sånn at kona vraker bilen med vilje og vi oppsøker smitte slik at unga kan bli syke. Shit happens. Sånt skjer - og det suger skikkelig!

Mamma må ta seg en fridag for å komme hit å hjelpe. Jeg har, for å være ærlig, mer enn nok med meg selv. Dagens prosjekt er å holde hodet oppe på toppen av nakken uten å bli slått ut av smerter, og det er et så stort prosjekt at det nesten føles umulig. Pluss på to sjuke unger. Der den ene vil konstant være på armen. Det er unntakstilstand i heimen og jeg aner ikke hvordan man skal løse det på best mulig måte. 

Jeg rømte fra denne problemstillingen da jeg ble selvstendig næringsdrivende. Aldri mer være dratt mellom jobb og privat. Sannheten er at jeg også har en jobb som må gjøres. Jeg slipper å forholde meg til en sjef, for sjefen er meg - men jobben må allikevel gjøres på ett eller annet tidspunkt. Det er lett å tenke at Monica ordner opp når barna er sjuke, men ingen gjør min jobb hvis jeg ikke gjør den selv. Med tre barn er det mye sykdom. Ikke tre ganger i året, men jevnt over gjennom hele vinterhalvåret. Det er et helvete. Ikke én mamma eller pappa roper hurra når ungene er sjuke, bare sutrer og verken spiser eller sover på en uke - men det skjer - og det går på rundgang i familien. De færreste arbeidsplasser synes det er greit, men hva skal man gjøre da? Det er en kabal som er vanskelig å få til å gå opp, og vi som foreldre er helt avhengig av å dele på disse dagene!

Så vi kan jo si at den nye hverdagen vår startet med et brak, bokstavelig talt. Livet - det byr på gleder, oppturer, lykke, kjærlighet og opplevelser. Men det byr også på utfordringer, søvnløse netter, smerte, tårer og hodebry. Jeg kjenner at det siste jeg hadde trengt å bekymre meg for nå er hverdagskabalen, men slik er det nå engang. Her jeg ligger med nakkesleng fem dager etter en bilulykke, våken på tredje timen, med to av tre sjuke unger i hus. Livet ass!

Ingen kommentarer: