torsdag 27. april 2017

Jeg skylder han denne tiden


Nå om dagen kombinerer jeg tilværelsen som hjemmeværende mamma med tilværelsen som karrierekvinne. En stressende hverdag vil nok flere tenke - og ja, det stemmer at det kan koke litt i topplokket i ny og ned, men da vi tok et valg om at Max skulle være hjemme med meg lenger enn 1år så var jeg innstilt på at han skulle komme i første rekke, og jobb i andre. For det er faktisk min hovedmotivasjon til å jobbe med det jeg gjør; jeg vil sette barna og familien først, uten at det trenger å by på dårlig samvittighet, økonomiske utfordringer eller en hverdagskabal som er vanskelig å få til å gå opp. Sannheten er nemlig at jeg koser meg glugg i hjel i rollen som hjemmeværende mamma, til tross for noen lange kvelder med arbeid nå og da.

Jeg ville aldri valgt en annerledes hverdag, for denne tiden sammen er så vanvittig dyrebar. Tenk så heldig jeg faktisk er, som får lov å tilbringe arbeidsdagene mine med denne flotte, sjarmerende gutten. Hjertet mitt vokser i brystet mitt bare av å tenke på det! Jeg skylder Max denne tiden. Jeg skylder oss denne tiden sammen. Det er ingen hemmelighet at jeg ga hele fellesperioden til Nicklas, så det er han som har hatt ni måneder permisjon. Jeg har selvsagt vært tilstedeværende og hjemme hver eneste dag, men det blir på en litt annen måte når det er far i huset som har hovedansvaret. Nå er det derimot Max og jeg som styrer skuta og nyter et deilig halvår sammen. Det føles utrolig godt!

Til høsten begynner han i barnehagen. Han hadde nok på mange måter vært klar allerede nå, for han er innmari tillitsfull og veldig ivrig når det gjelder andre barn, men når vi har mulighet til å ha han hjemme til høsten så velger vi å gjøre det. Da han våkner opp fra formiddagsduppen og bare vil kose i mammas armkrok de neste femten minuttene, da er jeg ekstra glad for at vi har mulighet til det, for jeg ville ikke byttet bort slike stunder mot noe i verden. Nussene, klemmene, bøllestrekene, utviklingen, gledeshylene, latteren, krokodilletårene og gråten - jeg er så glad for at jeg får være tilstede og oppleve alt. At det er jeg som får trøste, at det er jeg som får veilede, at det er jeg som får motta kjærligheten og at det er jeg som får oppleve han fra morgen til kveld. Når høsten kommer derimot, da er vi nok begge to klare for barnehagestart, men da kan vi fortsette å legge til rette. Det blir korte dager, slik også Teo og Mia har, og ikke minst en lang innkjøringsperiode. Jeg har mulighet til det, og det tar jeg overhodet ikke for gitt. Det er jo dette jeg har jobbet for i 3,5 år; muligheten til å være en tilstedeværende og fleksibel mamma på mine premisser :)

Ingen kommentarer: