onsdag 24. mai 2017

Hva skjer?

Siden siste oppdatering har det heldigvis gått fremover med Max. Brannsåret gror over all forvetning bra, så vår oppgave fremover er å smøre det hyppig og sørge for at han ikke får sol på seg. Han er ikke spesielt glad i å gå med hodeplagg, så akkurat det viser seg å være en litt større utfordring enn først antatt, men han vender seg vel til det snart. Vi visste hele tiden at brannskaden hans var ille, men det er først nå i etterkant vi har fått vite hva som burde vært gjort annerledes. Mange kokker, mye søl? I utgangspunktet burde han vært sendt direkte med luftambulanse til Ullevål sykehus etter ulykken, men siden det ikke ble gjort og vi møtte opp på Kalnes sykehus, burde de lagt han i narkose der og da, slik at de kunne sett nærmere på såret. Ingen visste hvor omfattende brannskaden var før fire dager etter ulykken når vi møtte opp på Moss sykehus hos plastisk kirurgene som virkelig har kompetanse på dette området. Nå forstår jeg også hvorfor de reagerte som de gjorde. Det vi priser oss lykkelige for nå er at det vil bli bra og at han ikke fikk noe vann i øynene. Mor kan endelig puste igjen, og det føles befriende. Aldri før har jeg opplevd noe verre som mamma. Det har vært et mareritt!

Vi fikk feiret 17.mai i år også, tross alt. Vanligvis ser vi på barnetoget for deretter å invitere familien til brunch hjemme hos oss. Det orket vi ikke i år. Eller jeg orket ikke. Tanken på å ordne i stand, være vertinne, servere og ikke minst rydde opp alt sammen etterpå - jeg hadde ikke energi nok til det i en eneste celle i kroppen følte jeg. Brunch og selskap ble det allikevel. Et lite intimt, spontant selskap. Mamma troppet opp på døren med mat, ordnet i stand, ryddet og fikset - så spiste vi, Mamma, Svigerfar og pappaen til Teo brunch hos oss etter barnetoget. Stille og rolig, men helt perfekt i år. Barna virket fornøyde med dagen også, til tross for at det ikke var noen store sprell. Nok av is ble det i det minste :) Jeg rundet av nasjonaldagen med en kveldstur, og det er virkelig balsam for sjelen når ting ellers føles kaotisk!


Forrige helg, 20.mai, ble jeg drukket ut. Jeg skal ikke lyve å si at de tok meg helt på senga, til tross for at et veldig trøtt ansikt tittet opp fra puta når en gjeng med jenter kom stormende inn på soverommet. Min styrke? Svakhet? Kall det hva du vil - er å lese mennesker. Ingen kan juge til meg. Jeg ser det tvert. Magefølelsen min hadde lenge sagt at dette var dagen, og når jeg møtte forloverne mine i forkant, så ble jeg enda sikrere. Allikevel visste jeg jo ingenting, så det var veldig gøy når de møtte opp på døren, kastet på meg et Pippi-kostyme og dro meg med videre på champagnefrokost. Deretter bar turen inn til Oslo, der escape room, lunsj på løkka, leker, middag på Wallmans og byen ventet, etterfulgt av en hotellovernatting. En kjempefin dag med venninner spredt fra alle kanter. Sånt betyr så mye, og jeg må si at jeg har gledet meg til denne dagen lenge! Så tusen tusen takk :)


Nå er en normal hverdag i gang her hjemme. Du vet en hverdag uten drama og kaos? En helt vanlig hverdag. Den føler jeg ikke vi har sett mye til de siste månedene, så jeg priser meg lykkelig over en helt vanlig hverdag nå. Trilleturer, middagslaging, tid med barna, kveldsturer og ikke minst jobb. Jobb har stått bakerst på prioriteringslisten de siste månedene, og jeg må si at jeg har opplevd det veldig trist. Jeg elsker jobben min, og den gir meg så mye i hverdagen i form av glede og energi, og da føles det ekstra synd å måtte prioritere det vekk når man føler alt annet raser. Nå derimot - nå bør det vel gå rette veien fremover :)

Håper alt står fint til med deg som titter innom! Vi sees!

1 kommentar:

Stril sa...

Godt å høyre at det går bra med lille Max etter den skremmande opplevinga.