onsdag 7. juni 2017

Jeg besto


Det er den uka, hormonene er litt mer merkbare og energien er hakket dårligere, og så skal man være alene med ungene hele ettermiddagen og kvelden, mens kjæresten er på firmafest. Perfekt! Å være alene med barna er jeg ganske vant til, og det er selvsagt ikke et problem, men jeg må innrømme at det er veldig deilig - av og til også nødvendig - å få noen minutter for meg selv når Nicklas kommer hjem fra jobb. Fem minutter til å hurtiglade batteriene før ettermiddagen og kveldens aktiviteter med barna sparkes ordentlig i gang. Hadde alle tre gått i barnehagen/skolen, så vet jeg at behovet for disse minuttene ikke hadde vært der, men når hele døgnet dreier seg om barna - ja, da er disse minuttene som en liten bit av himmelen. I dag kjente jeg nok et sterkere behov for denne lille pausen enn ellers, det skal jeg innrømme...

Glade unger, (ekstremt) enkel middag, høyt volum som alltid, snakking på inn-og utpust, lek og morro, store smil, latter og sang. Det høres veldig fint ut, gjør det ikke? Og det var det også, men samtidig som det var hyggelig, så var det en del av meg som følte at luften ble slått ut av meg for hvert høye gledeshyl ungene serverte. Hvor mange ganger må jeg påpeke at man skal ha innestemme? Jeg kjente at tålmodigheten min ble testet, i takt med at energien dalte. Jeg kastet i meg et glass med Argi+ og begynte å rydde opp etter middagen mens barna tok kveldsbadet. Fra kjøkkenet kan jeg titte inn til badet uten problem. Det så ut som en bombe hadde gått av på kjøkkenet. Hvordan går det an å få mat absolutt over alt når man spiser?! Jeg tok ungene opp fra badekaret, tørket dem, plasserte dem i sofaen inntullet i hvert sitt håndkle og skrudde på barne-tv. Så slo tanken meg; Hvorfor skal jeg og min dårlige tålmodighet rydde og vaske på kjøkkenet nå? Hvorfor skal jeg gjøre noe som bare påvirker humøret mitt negativt, fremfor å gjøre noe som påvirker det positivt? En aldri så liten wake up-call der altså. Jeg har faktisk et valg. Jeg er faktisk den personen som påvirker mitt eget humør mest. For det var ingen grunn til at jeg skulle kjenne på frustrasjon eller føle at tålmodigheten min trengte påfyll i dag. Alt gikk jo på skinner, og barna var perlevenner. Jeg lot derfor husarbeid være husarbeid, la meg godt til rette på sofaen, dro 1-åringen min oppå meg, slik at han lå med hodet på brystet mitt og slappet av, og deretter dro jeg 4-åringen inn i armkroken min, slik at hun fikk ligge med hodet på skulderen min og slappe av. Sånn lå vi i tre kvarter, og det var himmelen. Snakk om energipåfyll og en real humørboost. Det var det beste som skjedde i hele dag, og dagen har vært ganske fin. Helt vanlig - helt perfekt!

Kveldene er lange her i hus, og slik har dem vært en stund. Jeg la Max klokken syv og han sovnet raskt. Deretter var det leggetid for Mia. Hun vil at vi skal sitte inne hos henne. Det gikk fint den perioden vi måtte sitte der i 10 minutter. Det gikk også fint når vi måtte sitte der i 20-30 minutter. Nå kan vi fint sitte der i 1,5 time og hun sovner fortsatt ikke. Jeg husker så godt at Teo var gjennom det samme i den alderen. Vanskeligheter med å finne roen på kvelden. Jeg konkluderte med at det ikke var vits å teste tålmodigheten min ytterligere med en 2 timers sitteøkt i mørket på rommet til Mia, så jeg sa klart og tydelig fra om at hun skulle ligge i sengen sin alene, hun måtte ikke sove, men hun måtte ligge der. I mellomtiden skulle jeg brette klær på vaskerommet, som er tvers ovenfor rommet hennes. Dette var greit. Teo kom hjem fra pappaen sin, gjorde seg klar for senga og så fulgte jeg han i seng også. Deretter gikk jeg tilbake på vaskerommet for å fortsette med klesbrettingen. Et evig prosjekt forresten. Et lite øyeblikk trodde jeg begge to hadde sovnet, men den gang ei. Da alle klær var brettet og lagt på plass, tok jeg en titt innom begge soverommene, og begge var våkne(!?) Klokken var 21:30 og jeg ble så overrasket. De har ligget i sengen, helt rolige, men ikke sovnet? En ting er Teo. Han har ligget og lest bok, men lille Mia da.. Som har ligget i sengen stille som en mus, i nesten to timer.. Hun er til og med seigere enn mora si ;) Jeg satte meg på sengekanten til Mia. Brettet dyna ekstra godt rundt henne, ba hun om å legge seg på siden (for det er slik hun alltid sovner), og så hvisket jeg god natt. To minutter senere sov hun, med meg sittende på sengekanten. Jeg gikk videre inn på rommet til Teo for å brette dyna rundt han, men da hadde han allerede sovnet. Jippi - voksentid! Jeg gikk målrettet opp trappa, med sofaen som mål. Klar for å kaste meg ned i den og gjøre absolutt ingenting i noen minutter, men så våknet Max...

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg holder på med disse barna 24/7, haha! Jeg løftet han opp, roet han ned, la han ned igjen, holdt hånden min oppå magen hans - og så sovnet han. Jeg snek meg, som den rosa panteren, ut av soverommet. Lange, rolige skritt. Ikke puste. Ikke la noen ledd knekke. Men så hadde jeg selvsagt gjort tidenes amatørtabbe. Jeg gikk uten sokker. Klamme føtter. Altså.... I det jeg tok det siste skrittet ut døra, kastet ungen seg rundt i sengen og forsto at mora hans var på vei til å stikke av. HYL. Vi var gjennom det samme igjen. Denne gangen hadde jeg på meg sokker. Da han oppdaget at jeg igjen var på vei til å stikke av, hentet jeg flasken hans og sa at jeg skulle lage litt melk, og mens jeg sto på kjøkkenet og latet som at jeg lagde melk, så sovnet han søtt. De trenger noen ganger bare litt ekstra service disse barna ;)

Nå er klokken 22:45, barna sover, alle klærne er brettet, jobben min for dagen er gjort - og av alle ting tenkte jeg å ta meg en liten treningsøkt i stua, før jeg skal krype til sengs og ligge våken og vente på at Nicklas skal komme hjem, haha. Standard. Sover så dårlig uten han ved min side. Det har vært en lang, men fin dag - spesielt med tanke på at det faktisk er den uka og at jeg føler meg mer eller mindre som et overkjørt dovendyr. Men jeg besto; ingen sure miner, en lang tålmodighet (utad) og riktige prioriteringer :)

Nå rakk jeg å kjenne på hvor sliten jeg faktisk er.. Kanskje jeg hopper over treningsøkta og går rett i seng. Hvem prøver jeg å lure?! Selvsagt gjør jeg det. Uansett så ønsker jeg dere en god natt. Vi sees!

Ingen kommentarer: