torsdag 1. juni 2017

Krangling og krisemodus

Nå er det faktisk under 3 måneder til bryllupsdagen vår, og endelig kan jeg si at jeg gleder meg av hele mitt hjerte. Tenk at Nicklas og jeg skal bli herr og fru. Det har vi ventet lenge på det! Nå er det flere ting som må ordnes fremover, og planleggingsfasen vil ta en større plass i livet vårt. Nå koser jeg meg med det, men det er ikke lenge siden livet sto opp/ned, og alt som gjaldt bryllup bare føltes belastende. 


Når man føler man lever i krisemodus, med hjertet og følelsene på utsiden av kroppen, da er det ingenting som er som normalt. Ikke i vårt forhold heller. Vi har aldri kranglet så mye før som det vi har gjort de siste ukene. Gjør det ting noe bedre? Nei, overhodet ikke. Men vi begge har vært så fulle av fortvilelse og frustrasjon at vi ikke har klart å gjøre annet enn å spy det ut på hverandre. Det er ikke i en sånn periode man tenker mest; "Jippi, jeg gleder meg til å dele resten av livet mitt med deg, din forbanna idiot!" Vi har vært utslitte, vi har sovet minimalt og vi har virkelig fått kjenne på utfordringene som livet kan by på. Heldigvis så har vi fått pratet ut, rettet opp i misforståelser og fått hentet oss inn igjen nå som livet ellers føles lettere - og da er det gøy å planlegge bryllup igjen :)

Vi får se på det positive; det er fint å få testet hverandre og forholdet vårt litt før vi virkelig kliner til og gifter oss, haha! Krangle - det har vi selvsagt gjort mange ganger. Det er godt å blåse ut litt damp i ny og ned, men denne gangen var det litt hyppigere enn hva vi noen gang har vært vant til før. En ganske naturlig reaksjon oppi alt føler jeg. Mine følelser har vært helt ute av kontroll. Jeg har ved flere anledninger knekt sammen midt under middagen for eksempel - samtidig som jeg også har prøvd å kjempe imot, for å beskytte barna. Heldigvis har vi en veldig åpen dialog her hjemme, og vi har pratet mye om at det er lov å være lei seg, hvorfor mamma gråter og at følelser går opp og ned - og at det er en del av livet. Nå er vi derimot lykkelige over at livet generelt har roet seg, at vi klarer å kommunisere som normale folk igjen og ikke minst at bryllupet er noe vi virkelig ser fram til. Gifteringene er bestilt inn og gravert, presten har vi vært i dialog med, kjolen skal straks hentes. Wææ, for en magisk tid vi har foran oss! Jeg gleder meg så innmari til Nicklas skal bli mannen min, og så gleder jeg meg enormt over at hverdagen vår ikke lenger preges av drama. Vi har fornøyde og glade barn, og ikke minst en veldig lykkelig og tullete 1 åring - og da er livet bare bra :)

1 kommentar:

Kreativlykke sa...

Vi hadde også en slik periode før bryllupet!
Vi giftet oss da barn nummer 3 var 9 mmd. Og kjente plutselig på lite søvn. Bryllupet føltes bare som stress og mas!
Men det gikk seg til og kan også oppriktig si at jeg gledet meg når vi nærmet oss.
Man glemmer kanskje at det også tar mye krefter og planlegge positive ting!
Men bryllup blir bra, og som du sier er det helt Ok å vise ungene og omverden at man har en slitsom periode, også hente seg inn ogjen.
Lykke til med innspurten! Gleder meg til å se brudebilder i august:)