torsdag 10. august 2017

Jeg ser ikke barna i hverdagen



Nå har Max snart gjennomført sin andre uke i barnehagen. Han er blitt en skikkelig barnehagegutt på rekordtid. De ansatte sier at han er veldig selvstendig, glad og fornøyd. Det er betryggende å høre for oss foreldre. Han har også forstått at når mamma sier hadet, så drar jeg. Til tross for at han vinker hadet, gir kos og er mer enn opptatt med å leke, så kommer reaksjonen i det jeg skal ut døren. Tårer og gråt. Det verker i mammahjertet, for instinktet sier jo at jeg skal ta han inntil meg og ikke slippe taket før han har roet seg. Jeg har snudd i døren og gjort det et par ganger, men det gjør jo ikke saken bedre. Jeg forskyver det bare og i tillegg gjør jeg han forvirra. Så uansett hvor vanskelig det er, prøver jeg å gå når jeg først har sagt hadet. Heldigvis skjer det aldri under stress. Jeg setter av god tid til levering, er der en stund med han og bruker også tid utenfor barnehagen. I går sto han i vinduet når jeg dro, og det var godt å se at gråt ble til smil når jeg tutet og vinket. I dag var de ute, så med en gang de forsvant rundt barnehagebygget roet også gråten seg. Da kan mor puste - og virkelig senke skuldrene når en betryggende sms tikker inn på telefonen om at alt går fint. Tilvenningen er en liten berg-og dalbane følelsesmessig for både voksne og barn :)

Nicklas og jeg pratet i går om dette. Barnehagen, tilvenningen.. At jeg på flere måter synes det er befriende at barnehagen er i gang for minstemann, for da får jeg vært så mye mer effektiv på dagtid, samtidig føler en del av meg at jeg mangler en arm. På dagtid har vi hatt masse alenetid sammen, mens nå må jeg "skvise" inn tid til alle tre på ettermiddagen. Det er ikke alltid like lett, men så er jo denne hverdagen ganske fersk for oss enda. Samtidig så leverer jeg i 10-tiden, drar fra barnehagen nærmere 10:30 og henter i 15-tiden, så det er lange morgener, korte dager og lange ettermiddager. Jeg får masse tid med dem, og det er jeg veldig takknemlig for. Nicklas misunner meg der, for som han sa i går; "Jeg ser jo ikke barna mine i hverdagen!" Det vet jeg at han, som er en skikkelig pappa-pappa, synes er vanskelig. Så klart ser han dem, men de sover som regel når han drar på morgenen og så er han hjemme 1-1,5 time før det er tid for kveldsbad og legging. Den tiden går ofte med til middagslaging og spising. Det begrenser seg veldig hvor mye kvalitetstid man får sammen med barna sine da. Helgene blir hellige!

Jeg ønsket ikke bare å satse på min karrierevei for å ha en jobb jeg trives med, som engasjerer meg og som jeg virkelig elsker. Jeg ønsket å satse for å frigjøre mer tid. Jeg vil ikke huke av ukedagene og telle ned til helgene. Jeg vil nyte hver dag, få hverdagskabalen til å gå opp uten stress og føle at jeg virkelig får tid med familien min. For til syvende og sist så er familie alt! Selvsagt er det baksider med alle jobber. Alle dager består ikke av flyvende enhjørninger og sukkerspinn, men den friheten, hverdagen og livet jeg nå har kan ingen annen jobb gi meg - så på dager der mye er et ork drar jeg meg selv i nakken, fordi for meg finnes det ikke noe alternativ. Jeg ville ikke byttet bort min arbeidshverdag med noe annet! Jeg har funnet den perfekte arbeidssituasjonen i mine øyne; med muligheten til å kombinere mammalivet og karrierelivet uten at det frarøver dyrebar tid eller gir meg dårlig samvittighet. Det tror jeg er unikt - og det gir i hvertfall meg en herlig balanse!

Ingen kommentarer: