søndag 13. august 2017

Sliten av det sosiale


Jeg liker mennesker, men jeg elsker alenetid. Før opplevde jeg det omvendt, men ting forandret seg veldig i tiden jeg bodde alene med Teo og måtte lære meg å trives i eget selskap. Mange som møter meg opplever nok meg som en veldig sosial person, nettopp fordi jeg tilsynelatende prater så lett med mennesker. Innerst inne synes jeg ikke det er så lett, men jeg ønsker å fremstå hyggelig og imøtekommende. Jeg ønsker at mennesker skal ha det behagelig i mitt selskap. Jeg ønsker at andre skal synes det er lett å prate med meg. Da må også jeg være med på å holde i gang en god samtale tilbake. Sosiale sammenkomster er alltid hyggelig, men jeg er også den første til å innrømme at det er godt å komme hjem igjen!

Her hjemme er uten tvil Nicklas den mest sosiale av oss to. Han går nesten på veggen hvis han skal være alene, mens jeg nyter det til det fulle. Ja, titt og ofte må jeg gå på soverommet og samle krefter alene også når resten av familien er i hus. Heldigvis har jeg en mann som er svært forståelsesfull og raus når det gjelder dette. Jeg er avhengig av alenetid, for uten alenetid blir jeg utslitt. Jeg er ekstremt var når det gjelder lyder, og det er lite støy som skal til før det gjør vondt i ørene mine og jeg blir sliten i hodet. Tappende sliten. Da trenger jeg å samle krefter, og det gjør jeg best alene!

Jeg har en jobb der jeg jobber med mennesker. Mange vil nok tenke at det må være en skikkelig kræsj for meg som egentlig trives best med å være for meg selv, men det er overhodet ikke en kræsj. I min jobb får jeg oppleve "godt og blandet", og jeg får være akkurat så sosial som jeg ønsker å være. Man må ikke være en ekstrovert person for å kunne gjøre min jobb. Jeg kan være sosial i noen timer, og oppleve det som veldig gøy, men kjenne på en utmattende følelse i etterkant. Hadde jeg hatt en jobb der jeg var tvunget til å være sosial på daglig basis, så hadde jeg fått kjenne på den følelsen hver eneste dag. Den utmattende følelsen. Det husker jeg så godt fra tidligere arbeidsplasser. De dagene jeg fikk sitte helt alene på kontoret var de beste dagene. Alenetid med fokus på egne tanker og arbeidsoppgaver. I min egen lille effektive boble, der jeg kun trengte å forholde meg til meg selv. Slik er mine arbeidsdager nå; hjemme med en god kopp kaffe, med macen i fanget og total stillhet. Jeg elsker det! Jeg inviterer inn til arbeidsgrupper rundt spisebordet, teamkvelder på kafé, planmøter, kundemøter og holder produktaktiviteter, pluss deltar på alle eventer jeg kan delta på, og får på den måten fylt opp behovet mitt for det sosiale med kollegaer - men det skjer ikke hver dag. Langt derifra. En perfekt balanse for meg. Vi har jo uansett daglig kontakt, men da gjerne skriftlig, for eksempel gjennom facebook. Vi mennesker er så forskjellige, og i denne jobben kan man styre dette selv; man kan være så sosial man ønsker å være. Det er valgmuligheter og en fleksibilitet jeg setter stor pris på :)

Jeg har blitt tilbudt lignende jobbmuligheter før, men med en gang tenkt at det er noe jeg aldri vil mestre. Jeg er ikke sosial nok. Jeg er ikke flink nok til å prate foran mennesker. Jeg tør ikke å prate foran mennesker. Disse tankene har holdt meg mye tilbake i livet - helt fram til jeg følte meg trygg og ivaretatt på samme tid som jeg sto foran tidenes jobbtilbud. Da innså jeg at jeg kan styre tempoet selv. Ja, ut av komfortsonen må jeg helt sikkert, men til syvende og sist styrer jeg tempoet selv - og det jeg ikke kan, det kan læres. For lærevillig er jeg i aller høyeste grad! Gjennom min jobb har jeg fått venner for livet, og jeg får stadig nye venner. Da er det også lettere å være sosial. Jeg trenger ikke å prate foran mennesker, men jeg innså raskt at dette var en oppgave jeg ønsket å mestre. Nettopp fordi den skremte livsshiten ut av meg. Det er så kjedelig å gå gjennom livet uten å bekjempe denne frykten. Nå prater jeg foran mennesker. Fortsatt så kjenner jeg en klump i magen, fortsatt så skjelver jeg i stemmen de første minuttene, fortsatt så gruer jeg meg - men jeg gjennomfører, utvikler meg og blir tryggere for hver gang. Det er en ubeskrivelig god følelse. Jeg mestrer det!

Det handler bare om å finne sin "greie". Mange er godt voksne og vet fortsatt ikke hva dem skal bli når de blir store. Noen ganger må man bare kaste seg i det med hodet først for å se om en arbeidsmulighet kan være noe for deg eller ikke. Det gjorde jeg, og heldigvis fant jeg drømmejobben min. Nå vet jeg hva jeg ønsker å bli når jeg blir stor. Jeg ønsker å inspirere, coache, hjelpe, vokse, skrive og vise vei. Slik jeg gjør nå. For jeg jobber med mennesker sine drømmer, og det skal man faen ikke kimse av. Så introvert eller ei - dette kan vi alle mestre med den riktige innstillingen og selvstendigheten i sekken :)

God Søndag!

Ingen kommentarer: