mandag 30. oktober 2017

Det er de voksne som mobber

Dont worry about what I´m doing. Worry about why you´re worried about what I´m doing.

Det er generelt mye prat om mobbing i samfunnet. Hva kan man gjøre for å forhindre at barn mobber hverandre? Det er sikkert mange svar på dette spørsmålet, men jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å starte med oss selv. Vi er forbilder for våre barn. De hører mer enn man tror, de fanger opp våre holdninger og de går i våre sko. Det er derfor bekymringsverdig at de største mobberne i samfunnet er voksne mennesker. Foreldre. Mammaer og pappaer - som deg og meg. Det er så himla synd at disse menneskene lever med den trange hjelmen sin tredd nedover øra og ikke ser selv hvordan dem oppfører seg. Da er det vanskelig å få bukt med problemet, for én ting er å påvirke et lite barn i riktig retning, men det er noe helt annet å klare og påvirke en godt voksen dame eller mann til å endre kurs.

Vi mener så mye om ting vi ikke har noe med. Har du lagt merke til det? Vi bryr oss med hva naboen omtrent har på brødskiva, vi skravler om andres økonomi som om vi var deres personlige regnskapsfører og vi lar Janteloven blomstre til det fulle mens vi prater hverandre ned.. Hvorfor gidde å bruke tid på å bry seg om hvordan ander lever sitt liv, når man kan fokusere på å skape det beste livet for seg selv?

Da jeg startet opp som Forever Business Owner for litt over 4 år siden var jeg i lykkerus. Jeg så nemlig for meg et liv med foten innenfor Nav sitt system. Etter avtale med revmatologen min skulle jeg sende inn søknad om arbeidsavklaringspenger, for i følge han kom jeg aldri til å fungerer 100% i arbeidslivet. Jeg var nettopp blitt 26 år, og jeg følte at veldig mange av mine drømmer og mål her i livet sklei gjennom fingrene mine. Jeg følte meg mislykket og jeg hadde mange søvnløse netter. Så ble jeg tilbudt en mulighet til å bygge opp mitt eget lille selskap jobbende hjemmefra. Jeg visste at det ikke ville være en enkel vei å gå, og jeg visste det ville kreve engasjement og fokus. Samtidig visste jeg at dette var en unik mulighet til å tjene mine egne penger og ta vare på min egen helse. For her kunne jeg jobbe fra sofaen på de dårlige dagene og styre arbeidsdagene mine selv. Jeg hadde ingenting å tape - og gikk derfor all in. Med en stolthet og et engasjement jeg aldri har sett maken til. Søknaden om arbeidsavklaringspenger ble aldri sendt inn. Når noen opplever noe som er så positivt for en, så skulle man tro at de rundt deg blir glad på dine vegne. Mange ble også det, og det var også mange som aldri sa noe. De stilte ikke ett eneste spørsmål vedrørende min jobb, til tross for at vi fint kunne prate om deres arbeidshverdag. Det var forsåvidt greit for meg. Jeg hadde jo valgt en litt annerledes karrierevei. Så var det de menneskene som hadde behov for å snakke meg ned. Slenge dritt. Prate til meg som om jeg var tilbakestående og ikke visste hva jeg hadde begitt meg ut på. Mennesker som ikke var en del av min hverdag, men som allikevel kjente et behov for å ytre sine meninger rundt mitt valg av jobb. Til å begynne med ble jeg såret. For det hadde aldri falt meg inn å gjøre noe sånt mot andre. Enten så heier man, eller så holder man kjeft. Etterhvert som jeg bygde opp min karriere og så hvor mange mennesker som fikk livet sitt snudd opp ned takket være denne muligheten og min veiledning, prellet de negative kommentarene av. Jeg ble ikke engang lei meg. For jeg gjorde jo ikke dette for dem. Det var ikke dem som betalte mine regninger, levde med mine smerter eller kom seg gjennom min hverdag. Det var meg. Jeg gjorde dette for meg og mine nærmeste.

Nå har det gått fire år, og de negative kommentarene rundt mitt karrierevalg hører jeg aldri noe til lenger. Jeg tror de fleste som kjenner meg vet at jeg trives, er stolt av jobben min og står stødig i Forever. Mange nordmenn har også forandret seg en del de siste årene. Vi har blitt mer åpne, vi er ikke fullt så trangsynte som vi en gang var og vi forstår at her i landet kan man bli omtrent akkurat hva man ønsker å bli - så lenge man er klar for å legge ned en innsats. Økonomien min derimot, den er det gøy å prate om. Jeg har hørt enkelte uttale seg som om de var min private regnskapsfører - naturligvis bak min rygg. Tenk at mennesker som ikke kjenner meg kan engasjere seg i noe de ikke har peiling på. Det er både fascinerende og tragisk! Det som fascinerer meg mest er at voksne mennesker holder på sånn. Jeg trodde man var ferdig med sladring på ungdomsskolen?! Men mennesker kan si hva dem vil. De kan dømme, de kan prate bak din rygg og de kan lage sine egne konklusjoner - men en ting er sikkert; jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri vil synke ned på samme nivå. Det ville ikke falt meg inn! Samtidig vet man hvorfor mobbing og drittsnakk er et så stort tema i samfunnet - og vi må starte med oss selv. Hva slags forbilde ønsker vi egentlig å være?

Lag deg en fin uke!

Ingen kommentarer: