mandag 13. november 2017

Livet skjer


Jeg har klart å holde kroppen i sjakk i nesten fire år nå. Jeg husker hvordan livet var før. Jeg kunne våkne opp om morgenen å drømme om å få oppleve én smertefri dag. Hvordan ville et liv uten smerter oppleves? Plutselig så gikk drømmen i oppfyllelse. Naturligvis ikke av seg selv, men fordi jeg fikk kunnskapen på plass til å ta de riktige grepene. Jeg var ikke så naiv at jeg da trodde at jeg aldri ville oppleve dårlige perioder igjen, men nå som jeg er inne i min første langvarig dårlige periode på nesten fire år, så føler jeg meg litt knocket ned fra hesten. Jeg hadde glemt hvor energikrevende det er å ha vondt!

Det er ingen hemmelighet at det har skjedd mye i livet de siste 2 årene. Altså, det aller meste som har skjedd har vært positivt. Jeg har fått oppleve den enorme gleden ved å bli trebarnsmamma. Vi har kjøpt og pusset opp drømmehuset. Vi har også giftet oss, og fikk bryllupet vi drømte om. Samtidig tar slike ting krefter og energi, og når man da opplever ulykker og motgang oppi alt, og ikke tillater seg selv å kjenne på det, så smeller det plutselig til i bakhodet ditt. I høst var første gang på lenge jeg kjente at stresset i kroppen hadde roet seg helt. Skuldrene var lave, og nå kunne jeg virkelig bare nyte. Ikke planlegge, ikke fikse, ikke spare.. Bare nyte livet til det fulle! Guarden var nede og så kom smertene krypende. I fingerleddene, i anklene, i knærne... Muskelsmertene spredte seg i ryggen.. Hodepinen som jeg alltid har vært tidvis plaget med, forverret seg. Jeg bestemte meg for å ta umiddelbare grep. Gjøre det jeg vet fungerer - men akkurat denne gangen så trenger jeg nok bare å kjenne at stresshormonene i kroppen får lov å være lave over tid. Jeg koblet det ikke sammen med fibromyalgien min denne gangen. Jeg er jo ikke fibromyalgi. Den tullete sykdommen tilhører min fortid og er overhodet ikke en del av meg. Så ble jeg sendt til nevrolog på grunn av hodepinen, og hun trykket på kroppen. Det viser seg at alle fibropunktene i kroppen er i full aktivitet, og selvsagt er dette fibroen som er i full blomst igjen! Det er godt å ha svar, for den store forskjellen fra livet fire år tilbake i tid kontra nå, er at jeg ikke lenger er redd. Jeg vet at dette er forbigående. Jeg er ikke typen som legger meg ned og blir her. Jeg bare legger opp dagene mine litt annerledes og sørger for at kroppen får i seg alle godsakene den fortjener, med riktig trening oppå der igjen, så går dette seg til også. Fordelen er at jeg kan tilpasse arbeidsdagene etter kroppen behov, så akkurat i dag jobber jeg fra sofaen pakket inn i verdens deiligste ullgenser. En skikkelig god start på uka med andre ord :)

Ellers er alt veldig fint om dagen. Vi har en helt fersk 9 åring i hus som har blitt feiret de siste par helgene, jeg storkoser meg med jobben og kjenner at jeg er mer enn klar for å jobbe meg mot nye mål og høyder, vi gleder oss over at julen nærmer seg (den koseligste tiden på året) og så teller vi ned til reisen vår til Thailand. Små og store gleder seg til nye opplevelser! Så tross litt humper i veien, smiler livet og det er jeg veldig takknemlig for :)

Håper alt står fint til med dere som titter innom også!

Ingen kommentarer: