søndag 27. mai 2018

Fra smerter til småbarnstilværelsen


Man får seg en liten reality check når kroppen ikke fungerer som den skal. For det første minner det meg om livet for 5-6 år siden, da min største drøm var å våkne opp smertefri. For det andre så minner det meg på hvor himla takknemlig jeg faktisk bør være, som stort sett fungerer fint og har det bra. Det er ikke en selvfølge. Tenk så mange som har det så mye verre, og kjemper en daglig kamp mot kroppen sin. For det tredje får jeg testet tålmodigheten min. Det og ikke få til ting på egenhånd gjør meg sur. At jeg blir mer eller mindre avhengig av Nicklas for at små enkle ting skal fikses gjør meg frustrert. Jeg er ikke typen som klarer å sitte tålmodig med beina høyt og se på at et annet menneske jobber og fikser. Jeg liker å bidra. Samtidig burde jeg egentlig brukt anledningen til å be om en drink og nyte synet... I stedet blir jeg irritert og frustrert, og føler meg fanget i situasjonen. 

I dag er jeg heldigvis bedre. Jeg opplever at det flytter seg fra ledd til ledd. Det er derfor like spennende å våkne opp hver morgen for å se hvilket ledd som er "angrepet" denne dagen. Smertene er betraktelig mindre, så det går absolutt rette vei. Nå føler jeg meg bare veldig stiv i knærne, som oppleves hemmende, men medisinen gjør jobben sin og jeg er sikker på at jeg er oppe og nikker i løpet av få dager. Jeg for min del savner å være i aktivitet. Jeg har stort sett ligget eller sittet stille i flere dager, og jeg blir helt gal av det. Det var derfor deilig med en tur på hytta i Son i dag. Barna kranglet som bare det, og ble akutt døve på begge ørene sine i det vi ankom hytta, men de fungerer i det minste som ypperlig prevensjonsmiddel og får oss til å stille spørsmålstegn til om dette faktisk vil være de lykkeligste årene i våre liv...?

Studier sier at småbarnsforeldre er de mest ulykkelige. Jeg tror at småbarnsforeldre kan oppleve små glimt av altoppslukende lykke mye oftere enn andre, men samtidig så er det ingen tvil om at dette er en hektisk tid, der forhold og seg selv blir satt litt på vent i perioder. Jeg tror derfor ikke det er de søvnløse nettene og trassanfallene jeg kommer til å savne når de blir eldre, men disse øyeblikkene med gullkorn fra barnemunn, bløte armer rundt halsen, våte suss på kinnet, smil og latter, nysgjerrige blikk, ubetinget kjærlighet og det at dem er så innmari avhengig av meg på så mange områder. Det er disse altoppslukende lykkeøyeblikkene som gir deg energi til å stå i det når nettene blir lange og som sørger for at du aldri fullfører annonsen du har begynt å skrive under kategorien "gies bort" på finn.no... Når de blir eldre vil vi bare se tilbake på alt det fine, og stille spørsmål som; "Kranglet de egentlig mye?" Så vil man komme med utsagn som; "Jeg kan ikke huske en eneste våkennatt, jeg. Mine barn har alltid sovet natten igjennom!" For det er jo alltid sånn at man bare husker det fine, og det er heldigvis flest av de fine, gode stundene. Jeg vet at livet mitt hadde vært ganske kjedelig og meningsløst uten barna mine, men så vet jeg heller ikke om et voksenliv uten barn rundt meg. Sliten og lei kan jeg absolutt være, men jeg ville aldri vært foruten - og dette sier jeg nå, til tross for at to av mine tre barn enda ikke har sovnet og klokken er snart 22 på kvelden... 

Nå ble det mye babling, så jeg får runde av nå og forhåpentligvis nyte litt voksentid før det er natta. Jeg husker mamma pratet mye om voksentid da jeg var yngre. Først de seneste årene har det gitt meg mening. Det er da mor lader opp, og gjør seg klar til en ny dag der tre mennesker blir satt først, uansett hva ❤ Voksentiden er hellig og svært nødvendig! I morgen er jeg igjen gjestesnapper for mammabloggerne, og da blir det nok enda mer babling. Kanskje vi ses der? Ha en god natt, og nyt voksentiden!

Ingen kommentarer: