fredag 25. mai 2018

Hypokonder

eneste bildet som er tatt det siste døgnet

Jeg må nesten bare le når jeg tenker på hvordan livet utspiller seg. Som jeg har nevnt i mine siste innlegg så har det vært periodevis en tøff tid å se tilbake på, men that´s life, og det viktigste er at jeg føler meg bedre nå. For jeg har virkelig følt meg "på plass" i meg selv den siste tiden, og kjent at så mange kilo har forsvunnet fra skuldrene mine og at jeg er så klar for veien videre og alt det fine livet har og tilby. Altså, det har jeg hele tiden vært. Før så jeg på meg selv som en skikkelig pessimist, men det kan jeg fader ikke kalle meg selv lenger, for uansett hvilke utfordringer jeg har møtt på de siste årene så har jeg hele tiden tenkt; "det ordner seg" - og det mener jeg oppriktig; det ordner seg jo alltid!

Uansett, når vi snakker om livet. Litt set backs er på sin plass. De siste ukene har jeg slitt så mye med magen. Jeg tenker at jeg kanskje pådro meg en eller annen tarminfeksjon i Dallas, men så har jeg også sett sammenheng mellom gluten og mine mageproblemer, så jeg har hatt i bakhodet at jeg på alvor bør kutte gluten fra kostholdet mitt, og ikke bare gjøre det halvveis som jeg gjør. Så begynte halsen å krangle, samtidig som kroppen verket. Jeg dro til legen, og nevnte samtidig mine mageproblemer. 7 glass med blod ble tappet fra denne kroppen. Hypokondor sto skrevet i pannen min. Jeg vet legen min ikke tenker i de baner, men jeg føler meg sånn når jeg sitter på legekontoret og har en smørbrødliste med hva som bør sjekkes opp... 

Så ble jeg litt bedre da, og dro til Sverige på ei aldri så lita jobbtur. Fem unge ledere fra hvert land i Skandinavia fikk spørsmålet om de ønsket å komme til slottet vårt / kontoret vårt i Gøteborg, og jeg sa naturligvis ja. En mulighet til å påvirke fremtiden og valgene som blir tatt fremover. Så klart vil jeg ta del i det. Vi reiste nedover på tirsdag, spiste nydelig mat på slottet (glutenfri sådan for meg) og drakk litt vin, før det var duket for møter hele den påfølgende dagen. Jeg våknet opp med smerter i ankler, knær, håndledd, fngre og nakke. Hva skjer nå da? Jeg har tidligere fått diagnosen fibromyalgi, men jeg har aldri kjent maken til dette. En smerte som stivnet kroppen og reduserte bevegeligheten betraktelig. Jeg klarte ikke å være så tilstede mentalt som jeg ønsket på disse møtene, og følte for å unnskylde meg selv, men så er det jo verdens skjønneste og mest forståelsesfulle kollegaer jeg har, så det gikk heldigvis bra. Det eneste de ville var at jeg skulle ha mindre smerter, og kom både med smertestillende og diverse kosttilskudd til meg som vi alle vet gjør godt for leddene. 

Så kom jeg hjem. Eva, en kollega, måtte kjøre. Jeg klarte så vidt å holde i rattet. Barnevaktene reiste hjemover, jeg tok en varm dusj, smørte meg inn med heat lotion og la meg til å sove. Vel viten om at kroppen bare måtte fungere hvis barna våknet, i og med at Nicklas var på jobbtur i Tyrkia. Heldigvis sov de natten igjennom, og det gjorde jeg også. Dagen etter følte jeg meg litt bedre, før det utpå kvelden var som å trykke på en knapp. Det føltes ut som leddene sto i flammer. Det var tydelig at tommel og håndledd var hovent og bevegeligheten var innmari redusert. Jeg kom meg på legevakten, som forøvrig var de mest bortkastede timene i mitt liv. De hadde null svar og kunne ta null prøver. Det eneste de kunne gjøre var å skrive ut smertestillende med morfin. Flott. Dagen derpå var jeg ikke bedre, og ringte til fastlegekontoret. Jeg fikk komme inn og flere prøver ble tatt. Sett i sammenheng av tarmproblemene jeg har hatt, halsviruset jeg hadde forrige uke og nå flere smertefulle ledd med væske i, så kunne hun med 99% sikkerhet si at jeg har reaktiv atritt. Reaktiv leddbetennelse kan vi også kalle det. På legekontoret hadde jeg så vondt at jeg klarte så vidt stå på beina. Jeg lå på en benk og gråt fram til Nicklas hentet meg. Nå har jeg fått noen medisiner som skal roe ned leddene og sovet siden, og selvom jeg føler meg alt annet enn bra, klarer jeg i hvertfall nå å skrive på tastaturet. Hun ba meg også øke dosen på flere av kosttilskuddene jeg tar, så det gjør jeg også naturligvis. Vi satser på at dette er en kort prosess før jeg er tilbake til meg selv igjen, for jeg savner så innmari å trene. Pluss at livet med smerter er fanken meg utmattende! Hun tok prøver i forhold til leddgikt og diverse, men per nå er diagnosen reaktiv atritt, og så håper vi at jeg er en av dem som ikke vil være plaget lenge. Heldigvis har jeg en jobb jeg kan gjøre fra sengen, og det er fin avkopling for meg - som minner meg på en av hovedgrunnene til hvorfor jeg startet i utgangspunktet; jeg ønsket en jobb som kunne tilpasses livet og ikke omvendt ❤

Ingen kommentarer: