tirsdag 15. mai 2018

Plutselig møtte jeg veggen


2017 var et tøft år for meg. Jeg har nevnt det før, men samtidig har jeg ikke innrømmet for noen hvor tøft det faktisk var for meg. Annet enn til Nicklas. Han har naturligvis sett det og fått lov å være den heldige vinneren av å bevitne berg-og-dalbanen, bedre kjent som Monica, på nært hold. 

Det er så lett å tenke at alt er så lett og fint for alle andre, mens du er den personen som trakk det korteste strået og dermed fikk oppleve flere prøvelser i livet. Sånn er det altså ikke. Det er ingen av oss som er født inn i dette livet som ofre. Noen velger å gjøre seg til et offer, men let´s face it; vi alle har det tøft innimellom. Vi alle møter på livets opp-og nedturer. Vi kan like gjerne godta det før som siden, for sånn er livet og slik vil det alltid være. Samtidig så er det jo nedturene som gjør oss sterkere, og ikke minst bidrar til at vi gleder oss ekstra masse over oppturene :) 

Jeg så ikke på meg selv som et offer i fjor. Den rollen er jeg ferdig med å ta for lengst. Jeg bare merket at jeg ikke var meg selv, og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å få det bedre. Jeg smilte, jeg lo og jeg fungerte sosialt, men det var overraskende lite som skulle til for å vippe meg av pinnen. Den minste ting gjorde meg stresset, og det er så ulikt meg, for jeg trives jo med mange ting på timeplanen og action i hverdagen. Jeg kjente på begrensninger, og jeg sleit med å godta det. Jeg sleit med å lytte til kroppen. 

Plutselig møtte jeg veggen!

Oppussing, hussalg, barnefødsel, tre barn, en jobb som jeg elsket og et høyt tempo døgnet rundt - jeg merket jo at jeg var sliten. At det hele var litt overveldende. Så roet det seg.. Jeg ble vant til sirkuset og fikk hodet over vannet igjen. Fikk tid til å puste. I vårt nye hus, som jeg har elsket fra dag én. Vi beveget oss inn i 2017. Jeg var så klar! Så gira! Dette året, herregud, så bra det skulle bli! Så kom mars. Bilulykke. Nakkesleng. Sengeliggende. Sterke smerter. Så kom april. Krystallsyken. Igjen sengeliggende. En følelse av å ikke mestre hverdagen. Ingen god følelse. Så kom mai. Det verste jeg som mamma noen gang har opplevd, skjedde. Max var i en ulykke, og kroppen min gikk inn i krisemodus. Panikk. Jeg kjente et stress i kroppen jeg aldri har kjent maken til, og det roet seg liksom aldri. Selv ikke etter at han ble bedre. 

Jeg opplevde flere runder der kroppen levde sitt eget liv. Hjertet hamret i brystet mitt. Jeg svettet. Jeg ristet. Jeg klarte ikke å stå på beina. Måtte legge meg ned. Kroppen sviktet. Om så bare i noen minutter, før jeg igjen følte meg som meg selv igjen. Jeg ante ikke hva det var, kanskje blodsukkerfall? Det var angst. Angstanfall. Jeg synes alle har angst, og jeg trodde helt ærlig ikke at det noen gang ville skje meg. Men så ble det nå litt mye for denne mora da, og kroppen prøvde iherdig å si ifra. 

Så jeg tillot meg å roe ned. På alle områder. Jeg ble flinkere til å be om hjelp. Jeg begynte å puste med magen. Så kom vi inn i 2018, og jeg pustet lettet ut. 2018 har vært et bra år så langt. Det lever helt opp til forventningene, og jeg har fokuset mitt der jeg bestemte meg for å ha det i år. Mitt hovedfokus er på meg selv. Personlig utvikling, positivt mindset og fylle på energilagrene mine. Jeg gjør det som gjør godt for meg - for da kan jeg gjøre ting som er godt for de rundt meg. Jeg vil le, jeg vil ha det gøy, jeg vil ikke ta livet så seriøst, jeg vil puste med magen, meditere, trene, være med familien, leve i nuet, utvikle meg, bli kjent med nye mennesker, sove når kroppen trenger det, gjøre ingenting, jobbe med det jeg elsker, lytte til Ted talks, vise kjærlighet og kose masse. Det fungerer. Jeg har det bedre, og jeg er på god vei til å bli "meg selv" igjen. Jeg visste at jeg ville komme meg gjennom kneika. Jeg var aldri i tvil om det. Ikke ett eneste sekund. Nå er det godt å kjenne at jeg er på riktig spor :)

Ingen kommentarer: