lørdag 2. juni 2018

Hurra for kroppen


Jeg har vært våken et par timer allerede, men nå har jeg sneket meg tilbake til senga, og nyter morgenkaffen under dyna mens jeg skriver til dere og hører på noen skikkelig go´sanger. En god stressfri start på dagen er seriøst alfa omega, og dette er for meg oppskriften på en god start. Kaffen i senga, glade barn, etterfulgt av en powerwalk i det fantastiske været vi er så heldige å ha i disse dager. Da kan man ikke gjøre annet enn å smile!

Akkurat nå for tiden er det ikke mye bevegelse på denne jenta. Jeg føler meg litt hemmet. Jeg har hatt én powerwalk i skogen, men jeg fikk så vondt at jeg lå mer eller mindre rett ut resten av dagen. Godt for hjernen, ja - men vanskelig når det går så på bekostning av barna etterpå. For en mamma som ligger på sofaen med beina oppå en pute er liksom ikke det helt store. Jeg har derfor vært mye for meg selv den siste uka. Gått på rommet når anledningen byr seg. Da får jeg koblet av, samtidig som barna slipper å se at mamma bare ligger der.... Så får jeg dårlig samvittighet for det også, for jeg vil jo være med dem, men noen ganger så er det best å ta ett skritt tilbake. For det er ikke til å stikke under en stol at smerter og følelsen av og ikke strekke til påvirker både tålmodighet og humør. 

I går var en god dag. Veldig stiv, men ikke så vondt. Da kommer humøret raskt på plass igjen. Jeg kjenner på et håp om at jeg er på rett vei...? Samtidig så var mandag også en god dag, og den ble etterfulgt av noen håpløse dager. Det kan allikevel hende at det går bedre fremover nå. La oss krysse fingrene for det! Jeg savner å være i ordentlig bevegelse. Altså, trening og bevegelse er min terapi. Det er den tingen jeg gjør i hverdagen kun for meg - og det er det beste jeg gjør for meg. Når jeg da plutselig sitter på rumpa i en uke så er det langt ifra noe jeg nyter. Fy flate så kjedelig! Rumpa blir bare flatere og flatere, og jeg kjenner på et skikkelig savn etter å kjenne at musklene i bein og rumpe pumper etter en god økt. Når jeg da følte at dagen i går var så bra, tenkte jeg å teste ut kroppen litt. For hvis jeg klarer å ta utfall, da kan jeg jo starte med trening igjen, uten ekstra belastning? Jeg tok et langt skritt ut og gikk ned i utfall. Prøvde i hvertfall. Det viser seg at det ikke bare føles som om jeg er stiv. Jeg er stiv. Og det er et sabla stort problem! Knærne mine er fanken meg helt stive. Det samme med noen av fingrene mine og tærne mine. Hurra for kroppen!

Jeg har fått hastehenvisning til revmatolog etter at en blodprøve slo ut positiv. Jeg håper jeg får time raskt, og at jeg da får svar raskt. Noe konkret å forholde meg til. Det kan absolutt være reaktiv artritt. Reaktiv leddgikt. Som fastlegen min tror det er. Det vil si at leddene oppfører seg som om jeg har leddgikt, men at det vil gå seg til med tiden. Det kan ta 2 uker, 8 uker eller 6 måneder. Det vet man ikke. Så lenge det er noe midlertidig så skal jeg si meg fornøyd. Reaktiv artritt er jo ikke noe farlig, selvom det kan gjøre utrolig vondt, og det kommer til å gå helt fint, selvom savnet etter trening og en velfungerende kropp er stort - og det etter bare 1,5 uke. Jeg skal derfor teste ut sykkelen i dag. Hvis den fungerer bedre for knærne mine så er det bra, for jeg tenker at det må jo være positivt og bra med bevegelse. Jeg kan i hvertfall ikke leve et så stillesittende liv. Det forstår jeg ikke hvordan noen klarer, uten å være tvunget til det. Jeg kjeder meg i hjel! Fungerer ikke sykling, så får jeg teste ut svømming da...? Jeg skal i hvertfall ikke sitte på rumpa og bli helt dvask!

Dagen i dag skal uansett bli bra. Nå skal jeg ut på sykkeltur. Prøve i hvertfall! Ønsk meg lykke til❤

Ingen kommentarer: